Meg om meg

KyriaT (= Fru T = meg) er altså en dame i min andre ungdom (før jeg går inn i min andre barndom, sant?), og har mann, barn og to hjemland. Jeg har bodd flere år i Hellas, med og uten gresk mann, men de siste åra har vi hatt base i Norge. Vi har fortsatt en leilighet i vidunderlige Kalamata på Peloponnes, der mannen min og verdens beste olivner kommer fra.

 

Akkurat nå er vi fornøyd som nordboere, det greske arbeidsmarkedet har jo heller ikke all verden å by på for noen av oss, men vi har ikke brent alle broer! Vi reiser fortsatt sørover så ofte vi kan, og før eller siden blir man jo pensjonist, og kan drikke Frappé og lese Eleftheria på daglig basis. Vi nærmer oss det punktet dag for dag.

For øvrig er jeg en helt vanlig dame. Eller vanlig? Hvem er egentlig det? Vi er jo alle helt spesielle når det kommer til stykket, selv om vi prøver å late som noe annet. Og noen av oss gidder ikke å late som en gang. Her er noen av de tingene som gjør meg spesiell, på en helt vanlig måte:

Jeg er usedvanlig glad i hunder. (Nesten) alle hunder. Jeg er mest glad i store, robuste hunder, men på den annen side: hund er hund. Det er jo ikke alltid størrelsen det kommer an på. Hunder er fantastiske fordi de betingelsesløst gir oss sin kjærlighet, er vidunderlig tilstede i øyeblikket og kan lære oss et og annet om lojalitet og tålmodighet. 

Den vakre skapningen til venstre er vår kjære Lenin ("Lenin the Great and Terrible Baygon Vrionis"). Han løper rundt i hundeparadis nå, men han var min øyesten så lenge han vandret rundt på sine fire bein her på jorda. Han er snarlik en Rhodesian Ridgeback, men egentlig var han en skikkelig gategutt, funnet i en grøft i Giannisannika i Kalamata.

I dag har vi ikke hund i familien (vil, vil, men får det ikke til), men heldigvis får vi av og til låne en Golden Retriever, en Beagle, en Springer Spaniel, en Border Collie mix eller hvem vet hva som blir det neste? Jeg elsker å ha hunder på besøk, men min kjære er ikke alltid like begeistret. Han elsker hunder men er ikke like glad i hundehår...

En annen grunn til at vi ikke kan ha hund at jeg er kronisk syk. Jeg er en typisk sånn "Men du ser jo ikke syk ut?"-person. Det er ikke mye jeg får gjort med selve sykdommen (ME), bortsett fra å sørge for å ikke blir enda sykere. Det innebærer blant annet at jeg ikke kan jobbe. Det er forferdelig irriterende, ikke bare økonomisk men på de fleste andre måter. Til Regjeringen og andre som tror beinhardt på den såkalte arbeidslinja: Det lønner seg alltid å jobbe, det vet alle vi som ikke kan. Det er helt unødvendig å straffe folk økonomisk i tillegg. Vær så snill å slutt med det!

Jeg skal ikke påstå at jeg står på barrikadene, men samfunnsengasjert er jeg. Jeg er opptatt av rettferdig fordeling i Norge og i verden. Jeg er opptatt av miljø og klima. Jeg er anti-rasist og anti-facist og tror på det gode i mennesket, selv om enkelte gjør sitt beste (verste) for å motbevise det. Jeg tror på menneskets potensiale og at vi har mulighet til å skape en bedre verden - enkeltvis og sammen. På mine gamle dager er jeg ikke så opptatt av preik og demagogi, men av gode gjerninger i stort og lite perspektiv. Vil du forandre verden, så begynn med deg selv. (Mahatma Gandhi sa det. Han var en klok mann). Og når jeg har behov for å skrike og okke meg litt, så er jo Twitter kjekk å ha. De siste tweetene ser du til høyre her. Riktignok skriker jeg ikke like mye på Twitter som før, etter at mister Musk tok over har det blitt så mange ubehagelige forstyrrelser, men du finner meg også på Mastodon med samme nick.

Ellers har jeg som nevnt en tilknytning til Hellas, og har bodd der i flere år. Jeg drev tidligere en nettside (hellasguide.info) med reisebeskrivelser og tips om forskjellige steder i Hellas. Siden er nå nedlagt, men er du på jakt etter konkrete opplysninger eller info så ta kontakt med meg direkte. (Bruk skjema nederst til høyre) I tillegg har jeg en helt spesiell tilknytning til stedet Mystras, som du ser et litte glimt av på bildet til høyre. Flere tusen norske turister har vært med meg på tur hit, men stedet har også en mer personlig betydning for meg, det var og er et viktig sted på min åndelige reise.

Ja, jeg er et åndelig menneske. Jeg tror på en høyere dimensjon, en gudommelig kraft, kall det hva du vil. Etter som åra går, har jeg forstått mer og mer hvilken utrolig kraft dette er i livet mitt. Jeg er vel det mange med en sekkebetegnelse kaller "alternativ", siden jeg ikke alltid føler meg helt hjemme i dogmatiske religioner. Kjernen i det jeg tror på ligger nærmere en åpnere gudsforståelse, som f.eks. den de modige damene på Engleskolen/Atarte/Soulspring sto for. Ja, jeg har møtt engler. Jeg møter Gud hver dag. Begge deler er like naturlig for meg, - og like uforståelig.

 

Videre har jeg en litt uvanlig interesse av de mer prosaiske slaget, uvanlig i hvert fall for gamle damer som meg. Jeg liker nemlig å spille dataspill. Ja ikke noe voldelige actiongreier da. Jeg holder meg til spill som The Sims, Civilization, Skylline og denslags. Fin avslapning (bedre enn TV!) og når det gjelder the Sims så er det faktisk ganske kreativt også. Egentlig spiller jeg vel ikke så mye, jeg liker best å lage mods/CC, bygge og skrive små historier (jada, jeg har en blog for alt det der også).

En annen hobby av det kreative slaget - og ikke så uvanlig for en dame i min alder - er håndarbeid. Jeg liker å strikke og jeg liker å brodere. Alt blir ikke like fint, men det er prosessen som er det viktige. For meg er det å strikke nesten like god meditasjon som yoga. (Som jeg forresten også har drevet litt med. Hmmm. Hvorfor slutta jeg med det egentlig?)
 

Hvis du har lest helt hit så skjønner du at jeg liker å gjøre kreative ting. I riktig gamle dager prøvde jeg faktisk å gjøre en karriere av det og bli rockestjerne. Jeg hadde platekontrakt i handa og forsida på Det Nye, og rockeinteresserte trøndere tidlig på 80-tallet kan kanskje huske det. Men jeg skjønte fort at livet som rockestjerne var en altfor nervepirrende affære for min del, så jeg det var like greit å finne på noe helt annet.

Det var sikkert lurt, men det dumme var at sanggleden forsvant ut med badevannet, og i mange år sang jeg utelukkende i dusjen og knapt nok det. De siste åra har jeg det imidlertid veldig gøy i vårt lokale blandakor Hudrimar, og der har vi det alle gøy, det skal jeg love deg! 🎵🎵🎵

I rykk og napp har jeg også skrevet litt tekster/dikt. Noen er søte, noen er helt ubrukelige og noen er ikke så verst om jeg må få si det selv. Jeg liker i hvert fall å utfolde meg på det planet også, og står for det jeg har gjort! Og ja - da må vi selvsagt ha en blog for det også!

 

De som kjenner meg godt synes sikkert det er litt pussig at jeg, som liker bedre å få maten servert (gjerne av min kokke-mann 😋) enn å lage den selv, har en egen matblog. Nei, jeg blir nok ingen ny populær matinfluenser, men blogger er fine til så mangt, f.eks. til å ta vare på oppskrifter, og samtidig dele dem med venner og slektninger. "Har du oppskriften til mormor's konfektkake?" Ja, det har jeg faktisk. Og den er kjempegod.

Det tror jeg nesten må være det hele? Nå vet du "alt" om meg og hva jeg driver med til hverdags og fest. Ja bortsett fra resten av familien min, drømmene, sorgene, bøkene, vinen, venninnene, sjelsfrendene og små og store opplevelser som ikke passer inn på en offentlig blog...